1795-1880

Gjestgiveriet er avbildet på Dreier-prospekter fra tidlig i 1800-årene. Mest karakteristiske endringen er midtarken og engelske skyvevinduer. Huset fikk et stort serveringsrom i den bakre enden. Foran fronten ble en to meter høy terrasse (balustrade) oppbygget, hvor gjestene kunne nyte forfriskninger og se utover fjorden og folkelivet. Bygningen ble samtidig forlenget mot nordvest. Blåstuen som fikk navnet sitt pga. sine blå tapeter og blåmalte dører, ble innredet, ble innredet tidlig i århundret. i denne stuen ble et biljardbord plassert.

De to anleggene ble eid av Jansonfamilien fra 1795 til 1983. Flere brukere på Gjestgiveriet vet vi var fargerike personer som sto på og viderutbygget anlegget. Gjestene fikk stort sett bare oppleve "solsiden" - og fikk dermed ofte et feilaktig inntrykk. De opplevde sjelden hvordan brukerne slet seg ut og fikk stor gjeld pga. upålitelige gjester som ikke gjorde opp for seg. Til eierne på Damsgård skyldte brukerne ofte penger. Forfatterne eksemplifiserer, både om Jansonfamilien og om brukerne:

Blant eierne framheves Herman Didrich Janson. I ungdommen møter vi ham som kjøpmann med ansvar for Grønlands - og Nordlandshandelen, før han i moden alder, etter søknad til Kongen, ble Hoffagent. Ved overtagelsen var en omfattende oppussing , både av Hovedgården og Gjestgiveriet nødvendig. Dessuten anla han, nede i Damsgårdsbukten både brygge og et stort nøst for hovedgården, forruten en stor gjestekai for Gjestgiveriet. Gjestekaien lå tett ved stornøstet. Da Janson overtok den kjente vengebåten fraSvanøygodset ved Florø i 1790-årene, ble båten oppbevart nettopp i dette nøstet. Vengebåten ble brukt til å frakte bergenske Eidsvollsutsendinger våren 1814. Reisen gikk først med båt til Lærdal og deretter over Filefjell til Eidsvoll.

Blant brukerne på "Lyst og Fryd" i 1800-årene gjør jeg et tilfeldig utvalg:
Vi møter enken Anne Cathrine Monsen, som ved siden av å betjene gjestene, måtte ta seg av sine seks små barn. Mannen hadde vært sjømann og omkom under en utenlandsreise. Anne forlot "Lyst og Fryd" med stor gjeld både til agent Hans Krohn og hoffagent Janson på Damsgård. Mens sønnen hennes, Thomas Olai Monsen drev stedet i 1830-årene, arrangerte stadsmusikant Schlossbauer "Plassertourer til Vands med Musik". Gjestene rodde først omkring på fjorden utenfor Damsgårdsbukten. Deretter kunne man leske sine struper på balustraden foran gjestgiveriet, og kanskje la seg underholde av akrobater, linedansere, taskenspillere og andre gjøglere som viste kunstene sine i Damsgårdsbukten.

Adolph Fredrik Tecken Christensen 1841 - 1860 kjenner vi kanskje best som hagedyrker. Hele hageanlegget bak gjestgiveriet er opparbeidet av ham. Sønnen Simon Christensenskildrer i dagboken sin folkelivet og familieforholdene i 1860-årene. Både Laksevågsfolk og byfolk var gjester. Repslager Niels Simonsen, vinhandler Simon Hanson og urmaker Haugland var stadig innom. Faren overtok gjestgiveriet som en velholden mann. Imidlertid svarte driften seg dårlig, skriver Simon i dagboken. Da faren flyttet ut i 1861, var den økonomiske stillingen hans nærmest prekær. De to siste leveårene måtte han leie seg rom i sjøboden på Simonsenbryggen.

Bruker og vert på "Lyst & Fryd de siste 20 årene var L. H.Larsen. Nå toppet besøket seg. Biljard kunne gjestene spille både i blåstuen og ved et nytt biljardbord på gangen. Storstuen var representasjonstuen med en svært allsidig bruk. Forfatter Fossen nevner både Formannskapsmøter, bryllup, høst og vårting. I andre etasje hadde presten konfirmasjonsforberedelsene. I disse årene startet også bålbrenningen på St. Hansaften på Holmen med besøkstopp på gjestgiveriet. Huset med kjeglebane ble revet i 1879, mens gjestgiveriet stengte for godt i 1880.

Tilbake til  Husene.
1708 - 1795 <- | -> 1880 - 1993