logo

Kulturhuset Info

1103-1427

De første sporene er fra Håsteinargården og "gamle" Damsgård Hovedgård. Forfatteren Kjell Fossen viser i boken "Laksevågs historie" I, hvordan mesteparten av Laksevågsgårdene i middelalderen og rett etter Reformasjonen, enten var Klostergods, kirkegods eller eid av kongen. Det rent praktiske gårdsarbeidet ble imidlertid gjort av lokale leilendinger. Håsteinar regner han med kom under Munkeliv kloster rett etter at det ble opprettet, mellom 1103-1130. Men først i 1427 vet vi helt sikkert at gården var i bruk. Dette året nevnes gården i Munkelivs jordebok. Håsteinar er et flertallsord og K. Fossen antar at gården er oppkallt etter en tidligere gruppe store steiner i strandkanten nede i Damsgårdsbukten. De er avbildet på flere Dreier-prospekter av Damsgård fra tidlig i 1800-årene. Området helt fra Solheim i sør til Gravdal i nord var Håsteinars eiendom. I øvre Laksevåg gikk grensen ved Tjønnet ovenfor Melkeplassen.

Tilbake til Kulturhuset


1536-1699

Under Reformasjonen i 1536 ble alle Klostergodsene inndradd. Domkirken og senere Fredrik den 2., eide så Håsteinar en del år. Men Kongen solgte gården videre til Tønnes Claussøn i 1562. Deretter følger diverse private eiere. Forfatteren Fossen nevner personer både av bergensk, nederlands, tysk, dansk og fransk opphav. I skjøtet forpliktet Claussøn seg til å oppføre en "kjøpstedsbygning". Forf. K. Fossen antar at kravet ble oppfylt og at et slikt hus ble oppført i 1500-årene. Derimot stiller forf. W.M. Schelderup seg tvilende, da han tolker en "kjøpstedsbygning" som en "bymæssig" bygning. Det finnes ikke noe belegg for at kjøpstedsbygningen kom før ut i 1600-årene. Da overtok Dam Tønnessøn gården. Han regnes for for den som har gitt navn til gården Damsgård, som første gang nevines i Bergens sagefallsregnskap i 1643. I 1600-årene brukes gårdsnavnene Håsteinar og Damsgård om hverandre. I 1653avbildes den på J. van Geelkercks kart, dette finnes i dag på Bysamlingen på Historisk museum. To plater til bileggerovner ble funnet under restaureringen, merket med årstallene 1673 og1699. I løpet av århundret kan forf. W.M Schelderup påvise at bygningen påbygges og inndeles i flere rom, storstue, dagligstue, kamre, kjøkken med skorstein og et spiskammer med jordkjeller, bygningen hadde "pandetak", blir det opplyst i en "besiktigelses og tagsationsforretning" fra 1731. Kjøpstedsbygningen utgjør kjernen i nåværende Damsgårdsveien 174.

Tilbake til kulturhuset


1708-1795

I 1708 kjøpte Stavangermannen Severin Seehusen gården ved sjøen. Vi møter ham først som Stiftsamtmann og senere Stiftamtsskriver med ansvar for å kreve inn Statens penger, trolig hadde han dansk/tysk bakgrunn. Da han overtok gården var formuen på hele 70.000 spesiedaler. I 1720 adlet han seg til Svanenhjelm etter det kjente Svanøy-godset ved Florø. Det året ble hovedgården flyttet opp til øvre Damsgård, hvor den ligger i dag. Severin hadde en del tvilsomme forretninger og i 1730 gikk han konkurs med hele 72.000 spesiedaler i gjeld. Dermed skyldte han mer enn gården var verdt og året etter gikk gården på tvangsauksjon til svigersønnen Hans Hvid.

"Nye" Damsgård Hovedgård og anlegget nede ved sjøen hadde felles eiere helt fra 1730-årene til 1983. Brukerne i gamlebygningen bealte leie til eieren oppe på øvre Damsgård. Hvidfamilien eide den nye hovegården mellom 1730 og 1770. Hans Hvid virket de første 10 årene - og siden kom i tur og orden, enken hans Elizabeth og sønnene Thomas og Severin. Elizabeth fikk i 1740 bevilling av kong Fredrik 5. i København til å drive gjestgiveri i gamlebygningen ved sjøen. Snart kom et skilt opp over inngangsdøren med teksten"Til Lyst og Fryd - Kongelig Priviligeret Giæstgiver-Gaard". Skiltet fikk dessuten inntegnet en krone og kongens monogram. Da kongen døde i 1766, ble ordet "Til" overmalt, slik at gjestiveriet ble hetende "Lyst og Fryd". Det gamle monogrammet ble erstattet med den nye kongen, Christian 7.'s sitt monogram.

Forfatteren Schelderup skildrer hvordan indre Laksevåg under Hvidfamilien utover i 1760 årene ble et populært mål for berensere på fuglejakt på søn. og helligdager. Jegerne kom enten i båt over Puddefjorden, gikk eller reiste med hest og karjol utover stranden mot Laksevåg.

Eier av "nye" Damsgård hovedgård mellom 1770 og 1795 var Joachim Christian Geelmuyden. Snart adlet han seg og tok etternavnet Gyldenkrantz. Forfatterne Fossen og Schelderup utdyper hvordan Gyldenkrantz utbygget hovedgården og gjestgiveriet. På Hovedgården ble frontbygningen sammenknyttet med de to bakre bondebygningene. Frontbygningen fikk tykk murkledning og buet topp med urner. Svanenhjelms tømmerark ble nedrevet og erstattet med en stor ark hvor nå festsalen er. Arken ble kronet med et tårn med en stor malmklokke. med sin lette grasiøse form er fasaden et av hovedverkene innenfor stilretningen rokokko.

Tilbake til Kulturhuset


1795-1880

Gjestgiveriet er avbildet på Dreier-prospekter fra tidlig i 1800-årene. Mest karakteristiske endringen er midtarken og engelske skyvevinduer. Huset fikk et stort serveringsrom i den bakre enden. Foran fronten ble en to meter høy terrasse (balustrade) oppbygget, hvor gjestene kunne nyte forfriskninger og se utover fjorden og folkelivet. Bygningen ble samtidig forlenget mot nordvest. Blåstuen som fikk navnet sitt pga. sine blå tapeter og blåmalte dører, ble innredet, ble innredet tidlig i århundret. i denne stuen ble et biljardbord plassert.

De to anleggene ble eid av Jansonfamilien fra 1795 til 1983. Flere brukere på Gjestgiveriet vet vi var fargerike personer som sto på og viderutbygget anlegget. Gjestene fikk stort sett bare oppleve "solsiden" - og fikk dermed ofte et feilaktig inntrykk. De opplevde sjelden hvordan brukerne slet seg ut og fikk stor gjeld pga. upålitelige gjester som ikke gjorde opp for seg. Til eierne på Damsgård skyldte brukerne ofte penger. Forfatterne eksemplifiserer, både om Jansonfamilien og om brukerne:

Blant eierne framheves Herman Didrich Janson. I ungdommen møter vi ham som kjøpmann med ansvar for Grønlands - og Nordlandshandelen, før han i moden alder, etter søknad til Kongen, ble Hoffagent. Ved overtagelsen var en omfattende oppussing , både av Hovedgården og Gjestgiveriet nødvendig. Dessuten anla han, nede i Damsgårdsbukten både brygge og et stort nøst for hovedgården, forruten en stor gjestekai for Gjestgiveriet. Gjestekaien lå tett ved stornøstet. Da Janson overtok den kjente vengebåten fraSvanøygodset ved Florø i 1790-årene, ble båten oppbevart nettopp i dette nøstet. Vengebåten ble brukt til å frakte bergenske Eidsvollsutsendinger våren 1814. Reisen gikk først med båt til Lærdal og deretter over Filefjell til Eidsvoll.

Blant brukerne på "Lyst og Fryd" i 1800-årene gjør jeg et tilfeldig utvalg :

Vi møter enken Anne Cathrine Monsen, som ved siden av å betjene gjestene, måtte ta seg av sine seks små barn. Mannen hadde vært sjømann og omkom under en utenlandsreise. Anne forlot "Lyst og Fryd" med stor gjeld både til agent Hans Krohn og hoffagent Janson på Damsgård. Mens sønnen hennes, Thomas Olai Monsen drev stedet i 1830-årene, arrangerte stadsmusikant Schlossbauer "Plassertourer til Vands med Musik". Gjestene rodde først omkring på fjorden utenfor Damsgårdsbukten. Deretter kunne man leske sine struper på balustraden foran gjestgiveriet, og kanskje la seg underholde av akrobater, linedansere, taskenspillere og andre gjøglere som viste kunstene sine i Damsgårdsbukten.

Adolph Fredrik Tecken Christensen 1841 - 1860 kjenner vi kanskje best som hagedyrker. Hele hageanlegget bak gjestgiveriet er opparbeidet av ham. Sønnen Simon Christensenskildrer i dagboken sin folkelivet og familieforholdene i 1860-årene. Både Laksevågsfolk og byfolk var gjester. Repslager Niels Simonsen, vinhandler Simon Hanson og urmaker Haugland var stadig innom. Faren overtok gjestgiveriet som en velholden mann. Imidlertid svarte driften seg dårlig, skriver Simon i dagboken. Da faren flyttet ut i 1861, var den økonomiske stillingen hans nærmest prekær. De to siste leveårene måtte han leie seg rom i sjøboden på Simonsenbryggen.

Bruker og vert på "Lyst & Fryd de siste 20 årene var L. H.Larsen. Nå toppet besøket seg. Biljard kunne gjestene spille både i blåstuen og ved et nytt biljardbord på gangen. Storstuen var representasjonstuen med en svært allsidig bruk. Forfatter Fossen nevner både Formannskapsmøter, bryllup, høst og vårting. I andre etasje hadde presten konfirmasjonsforberedelsene. I disse årene startet også bålbrenningen på St. Hansaften på Holmen med besøkstopp på gjestgiveriet. Huset med kjeglebane ble revet i 1879, mens gjestgiveriet stengte for godt i 1880.

Tilbake til Kulturhuset


1880-1993

Sveitserstilhuset etter 1880: Privatbolig og legekontor. Den gamle gjestgiveribygningen ble nå totalt forandret. Huset ble ombygget til sveitserstil og fikk den formen og utsmykkingen som vi kjenner i dag. Huset i Damsgårdsbukten ble påbygget en etasje og fikk sadeltak med bjelkeutstikk. Førstetasjens innebyggede glassveranda og andreetasjens åpne veranda med søyler og gavl har rik treutsmykking. Hovedinngangen ble flyttet fra forsiden til nordenden. Ny gang ble den tidligere blåstuen.

I 1881 flyttet H. D. Janson inn og brukte bygningen som privatbolig. De mest kjente beboerne i vårt århundre er legeparet Mehn Andersen. De innredet storstuen til legekontor og venteværelse.

Firmaet Stolz Røthing overtok i 1983. Både huset og hagen forfalt. LKHF fikk makeskifte med Stolz Røthing i 1992. Her hvor kanskje den eldste bosetningen i Indre Laksevåg finnes, planla så foreningen kulturhus.


Tilbake til Kulturhuset


Kontakt oss
Telefon muséet: (+47) 55 34 23 20
Telefon kulturhuset: (+47) 55 34 04 50
E-post: post@lamus.no
© 2011 Laksevåg Kultur Historiske Forening